Annonsørinnhold fra Nordisk Film Distribusjon
I en liten stasjonsby i Norge, kommer Eva Arctander til verden. Hennes mor Ruth dør i barsel og faren, stasjonsmester Gustav Arctander, sitter tilbake med et barn helt ulikt noe man har sett før: Hun er dekket av lyst hår over hele kroppen.

-Han kalte meg varulv

Vi sendte «Løvekvinnen» ut i Oslos gater med skjult kamera

For å bli hypertrikose-rammede Eva Arctander måtte skuespiller Mathilde Thomine Storm (16) sitte over to og en halv time i sminkestolen. Å ha hår i hele ansiktet kan så klart være ubehagelig – men det aller verste var blikkene og kommentarene…

Om filmen

Løvekvinnen er en varm og engasjerende fortelling om hvordan et barns annerledeshet kan føre til isolasjon, men også hvordan hennes forsøk på å fylle ensomheten med et innhold, til slutt blir veien ut av denne ensomheten. I en liten stasjonsby i Norge, en stjerneklar vinternatt i 1912, kommer det lille barnet Eva Arctander til verden. Hennes mor Ruth dør i barsel og faren Gustav sitter tilbake med et barn helt ulikt noe man har sett før: Hun er dekket av langt lyst hår over hele kroppen.

Løvekvinnen er bygget på Erik Fosnes Hansens internasjonale bestselger.

Filmen har premiere 26. august.










Emilie Voe Nereng:
-Mennesker kan være grusomt slemme

«Løvekvinnen» gjorde sterkt inntrykk på Emilie Voe Nereng. Se videoen.

Les VOES blogginnlegg her.




«Petter Uteligger»:
-Jeg fikk kjenne på hvordan det er å være sårbar

Petter Nyquist forlot kone og barn i årets mørkeste tid for å leve med uteliggere og narkomane. Der fant han kjærlighet, omsorg og venner for livet.

Der «Løvekvinnen» skildrer annerledeshet hos ei ung jente i en liten stasjonsby for 100 år siden, har Petter Nyquist (38) løftet frem menneskeskjebner i vår tids Oslo i TV-suksessen ”Petter Uteligger”.

- Jeg ville åpne folks øyne og vise hvordan det er å leve på gata. Selv om det er et hardt og tøft miljø, ble jeg også møtte med mye varme og kjærlighet, forteller Petter.

- Det viktigste er å se mennesker for den de er. Vis at du bryr deg! Det koster så lite å være et medmenneske. Alle mennesker har en historie – og en grunn til at de har havnet der de er.

November 2014 forlot han kjæresten Mari og datteren Ingrid – for å leve på gata. Julen ble feiret uten pappa, og det skulle gå 52 dager før han i det hele tatt hadde kontakt med dem. Som fjellklatrer og polfarer er han vant til å være ute på ekspedisjoner, men ingen har vært som den han la ut på i Oslos underverden:

- Denne gangen kunne jeg ikke ringe hjem. Det var tøft å være borte fra familien og ikke ha dem nær meg. Når barn kom bort til meg på gata, kjente jeg et stikkende savn etter min egen datter.

4. august i år ble Petter tobarnsfar, da Ingrid fikk lillebroren Marius. Som far vil han lære sine barn å se andre, være et medmenneske, og ikke dømme så altfor lett:

- Datteren min er bare fire år, så jeg vet ikke helt hvor mye hun forstår ennå. Men hver gang vi er i Oslo, er hun veldig ivrig etter å finne noen hun kan gi mynter til og slå av en prat med. Og når noen spurte henne hvor pappa var i julen, svarte hun ”på gata”.

Programmet handlet om å se menneskene bak koppen og bladet. - Det er absolutt ikke jeg som har gjort programmet stort, det er menneskene som er med i serien. Mennesker som slapp meg tett på og som lot både meg og seerne bli kjent med dem. Det er disse personene som har bidratt til å bryte ned våre fordommer.

Som far har det vært viktig for Petter å lære barna sine å være et medmenneske som evner å se og ta andre for den de er uten å dømme.

Gjennom sine 52 dager som uteligger, fikk Petter venner for livet. Spesielt =Oslo-selger Svein Stang, som han møtte på sin aller første dag, er blitt blant hans aller nærmeste.

- Han er en god venn. Det lille Svein hadde, delte han med meg. Han er blant dem jeg traff som virkelig har lært meg mye om respekt, verdighet og medmenneskelighet, forteller skaperen av den populære TV-serien.

På det meste fikk Petter over hundre meldinger om dagen av folk som delte sine historier og takket for at programmet ble vist.

- Det er rørende. Og det er absolutt ikke jeg som har gjort programmet stort, det er menneskene som er med i serien. Det er de som har bidratt til å bryte ned våre fordommer.

Da Petter Nyquist la ut på sin reise, ante han ikke at ”Petter Uteligger” ville bli en stor TV-suksess. Inspirasjonen kom for fem år siden da han møtte hjemløse i Las Vegas.

- Motgangen deres satte dype spor i meg. Det var et innblikk i en verden jeg kjente lite til, og jeg visste at jeg ville lære mer.

Han innrømmer at innspillingen var en stor påkjenning, og at særlig den første uka var tøff:

- Jeg fikk kjenne på hvordan det var å være sårbar og å overleve på lite, noen dager ingenting. Det gjør noe med deg som menneske.

Sandra Borch:
-Jeg gråt meg ofte i søvn og tenkte: Hvorfor skjer dette meg?

- Å være 40 cm mindre enn alle andre gjør deg annerledes! Sandra Borch har opplevd mobbing, vonde blikk og kommentarer fra folk som mente hun ikke burde få leve.

- Allerede som barn skjønte jeg at jeg aldri kom til å bli som alle andre, forteller politiker Sandra Borch (28). - Det å være 40 centimeter mindre enn alle andre, gjør deg annerledes.

Hun ser tilbake på en barndom med mange dager på Rikshospitalet og utallige operasjoner. Men de fysiske plagene og sykdommen i seg selv var ikke det mest smertefulle for Sandra:
- Det verste har vært blikkene, latteren og kommentarene. Jeg gråt meg ofte i søvn, og tenkte: Hvorfor skjer dette meg? Det var en tøff barndom, men også den barndommen som har formet meg til den jeg er i dag.

Sandra er takknemlig for at foreldrene aldri har stakkarsliggjort henne. Også hun måtte finne seg i å bli stilt krav til.
– Mange ganger skyldte jeg på at jeg var kortvokst da pappa tvang meg til å ta ut av oppvaskmaskinen, minnes hun med et smil.
Da fikk hun klar beskjed: «Sandra, det er bare å ta en stol og hoppe opp, så når du også opp!»

Sandra kommer fra Lavangen i Troms, en kommune med knappe 1000 innbyggere.
- I klassen min var vi bare åtte elever. Jeg ble sett og ansvarliggjort, og alle mine medelever forsvarte meg når noen lo, kommenterte eller sendte stygge blikk.

Én av lærerne hennes, Elin, er et av Sandras aller største forbilder. Hun lærte henne å omfavne annerledesheten, våge å ta ordet og trosse usikkerheten.
- Hun har mye av æren for at jeg i dag er jurist og politiker. Jeg var redd for å snakke, men hun løftet meg frem.

Politikken ble en arena hvor Sandra følte trygghet på sitt talent.
- I dag kunne jeg ikke tenke meg å være en centimeter høyere. Uten sykdommen hadde jeg aldri lært meg å takle livet i politikken. Jeg er nok blitt hardhudet, og har bygget en mur rundt meg som er vanskelig å komme gjennom. Det gjør at jeg virker tøffere og kaldere enn jeg egentlig er, innrømmer hun.

Hun fikk kjenne på sårbarheten igjen da hun var med i TV 2-serien «Haterne» i fjor høst. Da møtte hun noen som hadde skrevet de groveste kommentarene om henne på internett
- De mente at jeg egentlig ikke burde få leve. Det var tøft, men samtidig viktig for meg å stille opp.
Hun understreker at med sosiale medier er mobbing blitt enda lettere enn da hun vokste opp.

Sandra har fått psykologhjelp for å sortere tankene å bli tryggere på seg selv.
- Det har vært viktig for meg å bli akspeptert for den jeg er – Sandra på 142 centimeter – men enda viktigere å akseptere meg selv!

Leif-Erik:
-De vonde ordene brant seg fast i meg

Leif-Erik Sørensen ble kalt «feit» og «jævla homse». Da han sluttet å spise, fikk han skryt for sin ”mirakelkur”.

- Spiseforstyrrelser var en «jentegreie», sier Leif-Erik Sørensen (19).

- Derfor var det lett for meg å skjule sykdommen.

Han ønsker en film om annerledeshet velkommen. Gjennom hele barndommen kjente Leif-Erik på den stikkende følelsen av ikke å passe inn.

– Jeg var veldig myk av meg. Lekte for det meste med jentene og hatet fotball. Også gråt jeg lett. Jeg var ikke den kuleste kid’en i skolegården.

Mot slutten av ungdomsskolen forsto han at han ikke forelsket seg i jenter.

- Jeg slet en del med den erkjennelsen. Jeg kjente ordet «homo» som et skjellsord og et stigma.

Han holdt legningen for seg selv. Det ble en hemmelighet mellom ham og en nær venninne. Først etter ett år turte han å fortelle det til moren sin.

- Jeg ble kalt «feit» og «jævla homse». Som 16-åring fikk jeg spiseforstyrrelser. Det begynte med kommentarer, som ble til tanker, som ble til handling. Jeg ønsket å fikse at jeg var «feit». Ofte er det bare mangel på kunnskap som gjør at noen ser på andre som annerledes, og ikke behandler dem med respekt. I dag klarer jeg å se det som dumme kommentarer fra usikre mennesker. Men da brant de vonde ordene seg fast i meg.

Leif-Erik begynte å spise mindre, kastet opp, og sluttet til slutt å spise i det hele tatt. Folk la merke til forvandlingen, men kommentarene han fikk nå, var kun positive.

- De trodde jeg hadde funnet en mirakelkur. Spiseforstyrrelser var en «jentegreie». Ingen mistenkte det, og som gutt var det lett å skjule sykdommen. Men desto vanskeligere å fortelle noen om det, minnes Leif-Erik.

Da han innså at den eneste utveien på den ekstreme sultekuren var døden, fortalte han det til moren og faren sin.

- Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp. Og det fikk jeg. Jeg var ikke klar for å dø for å endre kroppen min. Det var ikke verdt det.

I dag har Leif-Erik det bedre enn på mange år. Han har flyttet fra Fredrikstad til Oslo, er ferdig med sitt første år på bachelor i utviklingsstudier og som sentralstyremedlem i Redd Barna Ungdom (Press).

– Jeg er frisk og nyter rett og slett livet!

Håvard Tjora:
-Du er ikke alene om å streve

Superlærer Håvard Tjora hjelper og inspirerer ungdom som faller utenfor. Han vet selv hvordan det kan være å stå alene.

- Jeg tror mange av oss har godt av å være litt kritiske til egne holdninger, sier forfatter, lærer og foredragsholder Håvard Tjora (39). Tematikken i «Løvekvinnen» kjenner han seg godt igjen i.

- Hva er det med andres annerledeshet som plager deg personlig? Er alle dine preferanser, nykker og væremåter likbare, eller setter du pris på at de rundt deg tolerer deg som du er? Og har vi alle helt likt utgangspunkt for å gjøre de samme valgene i livet?

Han tror enkeltpersoner kan gjøre en stor forskjell.

- Ha øye for andre barn enn kun ditt eget, ha et inkluderende hjem, og snakk med barna om hvilke holdninger de har til andre barn, oppfordrer han.

I TVNorge-programmet «Blanke ark» fulgte vi superlærer Tjora og åtte ungdommer som ikke fant sin plass i skolesystemet.

- Jeg jobbet med å gi dem en opplevelse av mestring. Da måtte de få oppgaver tilpasset sitt nivå. Også trente vi mye på selvstendighet og egeninnsats.

Elevenes betraktninger om skole, lærere, medelever og utdanning generelt ga ham mye å tenke på. Det har han tatt med seg videre i arbeidet med å motivere og inspirere elever som sliter.

- Ved å vise denne siden av skolehverdagen i «Blanke ark», ønsket jeg å vise at alle barn kan lære, om de bare får tilrettelagt undervisning. Og ved at disse ungdommene gikk foran og var åpne om sine utfordringer, kunne andre se at de ikke var alene om å streve.

Han har fått utallige meldinger fra ungdommer som har blitt inspirert av åpenheten som ble vist i programmet. Han har også mottatt både Mensaprisen og Jonasprisen for sitt arbeid.

- Det hender jeg føler meg alene når jeg holder foredrag eller er i mediene og mener noe om skole og utdanning, medgir Håvard.

- Prisene inspirerer meg til å fortsette!

Han mener vi alle har et samfunnsansvar for å inkludere, og ikke støte annerledeshet fra oss.

- I 2010 kom en rapport om frafall i videregående utdanning som fikk tittelen «Gull av gråstein». Når en tredel av norske ungdommer omtales som «gråstein», sier det meg at vi har en jobb å gjøre.




-Løvekvinnen mer aktuell i dag

I filmen møter vi en hypertrikose-rammet ung kvinne født for over 100 år siden. Men tematikken engasjerer og berører unge kino-seere i dag. Vi fylte en kinosal med unge kvinner – som kjente seg igjen i Eva Arctanders sterke historie.
















Slik ble «Løvekvinnen» til

Skuespillere

Filmen har et stjernelag både foran og bak kamera. Skuespillerne er anført av Rolf Lassgård som nylig vant Guldbaggen i Sverige som Årets beste skuespiller for «en mann ved navn Ove». Han spiller faren, stasjonsmester Gustav Arctander. Rollen som Eva bekles av tre unge skuespillere på forskjellig alderstrinn, Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde T. H. Storm og Ida Ursin-Holm. I andre roller finner vi bl.a. Kåre Conradi, Rolf Kristian Larsen, Kjersti Tveterås, Henrik Mestad og Connie Nielsen.

Bak Kamera

Vibeke Idsøe debuterte i 1996 med «Jakten på nyresteinen» basert på eget manus. For denne filmen vant hun en rekke viktige priser rundt om i verden.I 2006 skrev og regisserte hun 37 ½, en komedie om kvinner som ser 40 årsdagen nærme seg. Det var en stor suksess i Norge både på kino og DVD.

De fire filmene hun har vært involvert i har til sammen solgt 1,4 millioner billetter i Norge, noe som er et av de høyeste gjennomsnittene for en norsk filmskaper i nyere tid.

Filmen er produsert av Filmkameratene som har levert suksesser som «Max Manus», «Trolljegeren» og «Børning». Førstnevnte har satt spor i filmhistorien med et kinobesøk på nesten 1,2 millioner i Norge, noe som er det høyeste på 30 år. Selskapet har vært nominert til både OSCAR og EMMY.